Noen ganger må jeg ha kjøtt. Og enkelte ganger så må jeg simpelthen ha en biff.
Rødt kjøtt skal ikke være sunt for min revmatisme. Det skal heller ikke være bærekraftig for vår jordklode. Og det kan stilles mange relevante spørsmål når det gjelder dyrevelferd.
På tross av alt dette så bare må jeg noen ganger ha en biff. Kroppen min skriker, helsa mi ber så tynt og lysten driver det hele i gjennom.
Slike dystre dager går jeg på El Posit.
Restauranten helt nord på stranda på venstre side når du går nordover. Denne gangen passet jeg på å gå litt tidlig, omtrent halv to, slik at jeg kunne få plass uten å bestille bord. Men også fordi jeg vet at på den tiden blir jeg raskt, vennlig og effektivt betjent og kan være ute igjen før det store innrykket av spanske gjester.
El Posit er spesialister på tapas. Tapasen deres forandrer seg i løpet av året og gjennom de forskjellige sesongene for ris, grønnsaker og sjømat. Derfor ber jeg alltid om et par av de nyeste.
Biffen bestiller jeg “a su punto” eller “akkurat passe”.
Jeg har aldri skjønt hvordan noen kan lage en så tykk biff med så god skorpe og akkurat passe rosa inni. Her er El Posit mesterlige! Jeg er milelangt fra å få til noe slikt på egenhånd.
Etter å ha nytt maten får jeg regningen som sjelden er en ubehagelig overraskelse. Denne gangen var den på 23 €. Jeg puttet 25 i boksen, hilste og opromenerte svært fornøyd hjem langs “El paseo maritimo” – strandpromenaden.
.jpg)
